Sommer i Italia, vi setter kursen hjemover

Etter vår flotte uke i Toscana satte vi igjen kursen nordover mot Milano. Denne gangen skulle vi holde oss på Middelhavssiden av Italia, og vi ønsket å besøke Cinque Terre - fem små fiskerlandsbyer som ligger klort opp i fjellsiden langs den itailienske rivieraen. Byene er på Unescos verdensarvliste, er bilfrie og er fulle av turister.
Vi hadde forhåndsbestilt et forholdsvis rimelig hotel et godt stykke fra dette turistområdet, men like ved hovedfartsåren nordover mot Genova. La Greppia som lå litt nordøst for La Spezia, var rent og enkelt, og hadde deilige passe myke senger. Alle sengene vi hadde ligget i de foregående 11 nettene var mer eller mindre steinharde. Eieren Antonio var vennligheten selv, og måtte stadig klappe vår blonde femåring på hodet. Vi kom til La Greppia litt utpå dagen, men ville likevel ta turen for å få sett noen av de fem fiskerlandsbyene. Vi kjørte via La Spezia, og inn på noen svingete og smale veier i området som også er nasjonalpark. Vi passerte nedkjørslene til de tre sørligste byene for så å kjøre ned til Vernazza. Fra parkeringsområdet i Vernazza var det ca 1 kilometer å gå ned, og vi ble imponert over oppfinnsomheten for å utnytte hardt tiltrengt tomteområde.


Vi var skrubbsultne, og måtte finne oss et sted for å spise før ungene skulle bade, og valgte restauranten på moloen ut mot sjøen. Vi var alle skjønt enige om at de kunne ha gjort atskillig mer ut av den flotte plasseringen, men spiste våre pizzaer som var som pølser på Ikea - det vil si vomfyll.


Vannet i havnebassenget så skittent ut, og vi fikk overtalt ungene til at badingen måtte utsettes til neste by. Vi snirklet oss opp og ned langs veiene i nasjonalparken, og kjørte ned til den nordligste av de fem små fiskerlandsbyene, Monterosso. Da vi kom såpass sent på dagen var vi heldige og fikk plass i parkeringshuset som lå så nært man kan komme denne landsbyen. Monterosso var så absolutt en mye hyggeligere by enn den første vi besøkte. Den var mer åpen og luftig , og hvor enn vi gikk kjente vi de deiligste dufter. Vi fant raskt stranda med deilig rent og passe varmt middelhavsvann, små steiner og noen fine bølger som ungene koste seg i.


Frokosten på La Greppia var som de fleste italienske frokoster preget av mye søtmat og kaker, men vi fikk også frukt, grovbrød og yoghurt- Tedrikkere kunne velge blant over 20 teer, mens kaffedrikkerne kunne bestille hva de måtte ønske av Antonio og sønnen hans.
På vei mot Milano kjørte vi langs den italienske riviera hvor vi ønsket å finne et sted og bade og et sted hvor vi kunne spise deilig ligurisk sjømat. Den gang ei. Mellom La Greppia og Genova fant vi ikke én eneste parkeringsplass verken for bading eller for en matbit. Jeg som er ganske avhengig av å få jevnlig tilførsel av mat var temmelig gretten da vi etter timer med leting og kjøring kom til Genova hvor vi måtte sette kursen innover i landet, og gi opp målet om bading og deilig sjømat. Vi har nå notert oss til neste italiatur. Ikke tro at du skal finne en ledig parkeringsplass langs rivieran på en søndag. Da er alle italienere også ved kysten. 
Vi hadde bestilt rom for to netter på samme hotel, Novo-tel Malpensa, som vi bodde på da vi først kom til Italia, og kom heldigvis frem før de stengte bassenget for kvelden slik at det likevel ble litt bading på oss. Til middag forsøkte vi hotellets restaurant. Menyen så ut til å være en standardmeny for alle hotellene i Novotelkjeden, var forholdsvis dyr og ikke veldig fristende. Vi ble ikke veldig mette, og var skjønt enige om at dette ikke var en restaurant vi ville anbefale.
Vår siste dag i Italia ønsket vi å bruke i Milano. Vi fikk levert leiebilen vår på Malpensa, og kjøpte togbilletter for å ta Malpensa Express til byen. Merkelig nok så hadde de ikke billettautomater, så man må stå i kø til billettlukene for å få seg billetter. Fra endestasjonen for toget tok vi undergrunnen til Milanos flotte katedral og vi fikk sett både denne, oksen hvor en skal snurre seg rundt på helen for hell og lykke, byens berømte motestrøk og fikk rett og slett en liten smakebit på denne storbyen. Ungene fikk handlet litt, og vi fikk oss en deilig lunsj på en restauranten St. Lucia som vi fikk anbefalt av noen australske motefolk som vi traff på toget inn til byen.
 

Turen tilbake til hotellet ble noe hektisk da det viste seg at de to minste barna kun hadde fått enveisbillett på Malpensa Express. Nye billetter ble kjøpt, og vi rakk toget med et nødskrik.
Vel fremme på hotellet beordret jeg mann og barn ned i baren mens jeg pakket koffertene våre i fred og ro. Vin- og oljeflasker ble pakket inn i sokker, armringer og kartong og fordelt i de harde koffertene, mens alt annet som en familie på fem har med seg på 14-dagers ferie ble stappet rundt i de nevnte kofferter og i et par-tre andre kolli.


Reisen hjem til Bergen gikk via et lite og bekymringsfritt stopp i København. Ved hjemreise fra utlandet forsøker vi i det lengste å unngå Gardermoen hvor en må ta ut bagasjen, fortolle den og sjekke den inn igjen før en går ombord i flyet til ens endelige destinasjon. Tre ganger har vi opplevd at tiden i Oslo har vært for knapp slik at vi har måttet gå til flyet til Bergen uten å ha fått ut bagasjen. Med stopp i København går det stort sett alltid bra, så også denne gangen.
Til tross for at Bergen møtte oss med regn og en tredjedel av gradene vi hadde blitt vant med i Italia, så var det jammen meg godt å komme hjem. Å komme hjem til egen seng, grovt brød, skummet melk og norske aviser er alltid godt, men det er nesten slik at en må være borte en stund for virkelig å sette pris på selvfølgelighetene hjemme.
Nå, noen uker etter hjemkomst er de harde italienske madrassene nesten glemt, mens tanken på sol, hyggelige mennesker, badende og lykkelige unger, deilig mat, god vin, olivenlunder, skyfri himmel og fantastiske byggverk stadig vender tilbake i mine tanker. Italia - vi kommer gjerne igjen!

Sommer i Italia, vår uke i Chianti

Vår uke i Lamole midt i vinområdet Chianti dreide seg en del bading, litt soling, deilige solmodne tomater, deilig italiensk is, kaldt vann på flaske og annen god mat og drikke.
Det viste seg at et par av kokkene på vår nye favorittrestaurant var norske, og leide leilighet i samme hus som oss. Vi spurte og grov, og fikk vite en masse om området av dem, så tusen takk til Siri, Tor og deres venninne Marianne.
Vi besøkte Panzano, en liten by som ser ut til å ligge på en bakketopp, og som var en del av utsikten fra huset vårt. Vi besøkte søndagsmarkedet der, og hørte stadig norske stemmer rundt om kring. Området skal være et av de bedre for Chiantivin.
Vi tok oss en kjøretur til Siena hvor vi besøkte Piazza al Campo og den utrolig vakre katedralen der.



Katedralen var nesten verdt turen i seg selv, og om man glemmer man bør ha tildekkede skuldre i katolske kirker, så får du med et tynt papirsjal i inngangspartiet. Jeg fikk et slikt et over mine bare skuldre, og fjortenåringen ett rundt sine bare lår.



En deilig is fikk vi også i en isbar hvor jordbærisen var dekket av jordbær, sjokoladeisen var dekket av klumper med sjokolade, sitronisen pyntet med sitron osv. Rålekkert spør du meg!



Vi besøkte Greve og byens berømte slakter hvor annenhvert lår som hang til tørk fortsatt hadde hale.



Vi tok en tur til Montepulciano som var åsted for fiminnspillingen av Twilightfilmen "New Moon", og vi nøt Toscana og Chiantiområdet som best vi kunne.



Et nytt besøk på Ristore de Lamole ble det også, og denne gangen var bordet forhåndsbestilt, og i følge eier Filippo det beste bordet i hele restauranten. Vi hadde nok en fantastisk kveld der, og nøt solnedgangen over Chianti der vi satt.

Siste dag i Toscana ville vi benytte til et besøk på en vingård. Åpningstider var sjekket på nett, så stor var skuffelsen da vingården vi hadde sett oss ut var stengt for et lukket selskap. På neste vingård så vi ikke en sjel, så vi satte kursen hjem og stakk innom Ristore de Lamole for å kjøpe litt lokal vin der. Vi fortalte om vår bomtur for vinsmaking, og plutselig så hadde de ordnet med en en privat vinsmaking for oss senere på ettermiddagen. Det ble avtalt at vi skulle møte vinmakeren  Alyson langs grusveien til Panzano slik at hun kunne geleide oss frem til vingården Festeggiata. Vi følte oss temmelig beæret over å bli møtt av både vinmaker og eier av vingården, og var samtidig litt utilpass da vi ikke har så voldsomt greie på vin, og ei heller hadde mulighet til å kjøpe med så mye hjem.

Uansett så lærte vi mye og hadde en utrolig flott stund sammen med Tony og Alyson som hadde funnet frem pecorinoost med deres egen kastanjehonning, kirsebærplommer fra egen hage, brus til ungene og vin til oss voksne.



Vi fikk smake deres aller første Chianti som var  fra 2003, deres Super Tuscan fra 2006, og vinen fra 2008 som nettopp var kommet over på eikefat. Vingården Festegiatta er en gammel gård som iren Tony overtok på begynnelsen av dette århundret, og som han i felleskap med Alyson fra California nå jobber frem og opp. Vi dro derfra med brede smil om munnen over den hyggelige opplevelsen, med noen flasker vin og med husets egen olivenolje og honning som vi var så heldige å få i gave.



Vinsmakingen var en flott avslutning på en fantastisk uke i Chianti, før vi neste dag skulle sette kursen nordover mot Milano.
Les mer i arkivet » November 2012 » Oktober 2012 » August 2012
Merete

Merete

44, Bergen

1967-modell, gift, tre barn, har alltid et håndarbeid i nærheten, er glad i å lese og prøver å få tid til litt trening innimellom alt dette og jobb. Jeg blir glad om du legger igjen et lite spor etter besøket ditt.

Follow Me on Pinterest

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits